Bildene av arbeidere i Sørøst-Asia som i timesvis sitter krumbøyd over symaskiner, er noe alle vi i den vestlige verden har sett. I såkalte “sweatshops” produseres uhorvelige mengder tekstiler som både produseres under uverdige arbeidsforhold og som forgifter miljøet omkring produksjonsområdet.
Denne praksisen som kalles “fast fashion” er moteindustriens skyggeside, og i løpet av de siste årene har vi i vesten som forbrukere blitt mer oppmerksomme på hvilke forhold klærne våre produseres under. Denne rettigheten kan sammenfattes under Åpenhetsloven som først trådte i kraft den 1. juli 2022.
Hva er åpenhetsloven?
I takt med økt forbrukerbevissthet og krav til de store produsentene, har den norske offentligheten og organisasjonslivet stått på for å lovfeste forbrukerens rett til å vite om arbeidsvilkårene til de som lager produktene deres. Gjennom åpenhetsloven stilles det derved krav til bedrifter som virker og skatter til Norge, og hele produksjonskjeden deres. Gjennom åpenhetsloven lovfestes derfor virksomheters respekt for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, og forbrukerne får mer innsyn i hvordan virksomhetene opererer.
Åpenhetsloven er som poengtert, den retten forbrukeren har til å be om dokumentasjon på at menneskerettighetene og arbeidsforholdene til alle lønnstakere i produksjonskjeden er respektert og tatt vare på. Dette holder bedrifter og virksomheter pliktige til å enhver tid være i stand til å redegjøre for de forholdene som produktene forbrukerne kjøper blir til.
I lang tid har NGO-er i Norge som arbeider med menneskerettigheter, forbruk og klimaspørsmål presset på for en åpenhetslov slik at bedriftene kan holdes ansvarlige. Store aktører på markedet har tidligere nektet å dele informasjon om sin framferd i utviklingsland, nå har forbrukere derimot rett på disse opplysningene med loven i hånd. Dette har avdekket flere høyst kritikkverdige forhold i større bedrifters produksjonskjede.
Hvem omfattes av åpenhetsloven?
Loven omfatter alle “større virksomheter” som opererer i Norge, og som tilbyr tjenester i og utenfor Norge. På samme måte stiller loven også krav til større utenlandske virksomheter som opererer og er skattepliktige i Norge. Med større virksomheter menes bedrifter bestående av 50 årsverk i gjennomsnitt, eller som omsetter for omkring 70 millioner kroner i året. Siden alle, fra Forbrukertilsynet til privatpersoner, kan be om informasjon angående arbeidsforholdene til de som utgjør arbeidsmassen i leverandørkjeden, holdes virksomhetene til en viss standard for dokumentasjon. Et foretak skal alltid kunne gjøre rede for de menneskehetsrettslige forholdene til alle ansatte som inngår i produksjonskjeden.
Dessverre så er fagforeningsknusing, dårlige kontrakter langt under minstelønn og daglig eksponering for miljøgifter ofte et stort problem i noen av de landene som produserer de materielle godene for oss i Vesten. Håpet med en åpenhetslov som omfatter hele produksjonskjeden er at bedriftene i høyere grad kan stilles ansvarlig for vilkårene til sine arbeidere i utviklingsland. Tidligere har bedriftene som kjøper tjenester fra såkalte «sweatshops» i utviklingsland ikke sett på seg selv som ansvarlige for forholdene til de arbeiderne som arbeider på fabrikkene, men kun som en aktør som kjøper tjenester fra en annen, selvstendig aktør.
Når trådte åpenhetsloven i kraft?
Åpenhetsloven trådte først i kraft den 1. juli 2022 og etter press fra flere aktører i norsk politikk, vedtok Stortinget den nye åpenhetsloven på bakgrunn av FNs menneskerettighetskommisjon av 1966. Lovens formål er å gi innsyn til enhver forbruker eller organisasjon, slik at bedrifter og foretak kan holdes ansvarlige for ansattes arbeidsmessige ve og vel også utenfor Norges grenser.
Åpenhetsloven stiller dermed krav også til utenlandske aktører som ønsker å virke i Norge. På denne måten stiller norsk lov et utvidet krav til utenlandske bedrifters aktsomhet og etterrettelighet for å sikre at arbeidernes trivsel og velbefinnende blir tatt vare på.
Hvilke krav setter åpenhetsloven?
Åpenhetsloven stiller krav til industrien og bedrifter om å dokumentere og sørge for at arbeidsforhold og menneskerettigheter blir opprettholdt i hele leverandørkjeden, noe som vil si at bedrifter kan holdes ansvarlige for hele kjeden, helt fra produksjonen av råvarer, til fabrikken og til den norske forhandleren. Derfor er det nødvendig for enhver bedrift å kunne ettergås når en blir bedt om å dokumentere arbeidsforholdene til alle fra produksjonen av råstoff til den norske forhandleren.
I tillegg kreves det av virksomhetene å gjennomføre det som kalles aktsomhetsvurderinger, i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskap. En aktsomhetsvurdering vil i korte trekk si at virksomheter har et særlig ansvar for både å dokumentere, rapportere internt og holde sine samarbeidspartnere ansvarlige for de ansattes arbeidsforhold. Av loven kreves det at aktsomhetsvurderinger gjennomføres regelmessig i forhold til selskapets størrelse.
Før åpenhetsloven var en realitet, hvilte det samme ansvaret mer på en norm innad i organisasjonslivet for selskaper i begrepet “bedriftenes samfunnsansvar” (eller på engelsk: corporate social responsibility, CSR). Hvor det før var en norm som virksomheten selv sørget for å ettergå innad, setter åpenhetsloven helt klare rammer for hvordan eksterne aktører i samfunnet har krav på dokumentasjon fra selskapene med loven i hånd.
Hvordan kommer åpenhetsloven til å påvirke din organisasjon?
Med denne retten på informasjon for forbrukeren, stilles det helt nye krav fra utsiden til norske selskaper som operer i utlandet og de som tilbyr sine varer i Norge. Helt praktisk skal selskapet oppgi forespurt informasjon senest innen tre uker, og om det er snakk om en større mengde informasjon skal den komme etter to måneder etter at selskapet har søkt om utvidet frist fra departementet og grunngitt denne.
I korte trekk er hovedforskjellen mellom tiden før og etter at åpenhetsloven trådte i kraft om denne typen etterlevelse er frivillig eller ei. Hvor organisasjoner tidligere ikke var pliktige til å opplyse om de ulike forholdene i sine leverandørkjeder er det nå pliktig. Dette stiller helt nye krav til organisasjoners drift og hvordan de håndterer compliance. Det er derfor det er viktig for organisasjoner å implementere nye rammeverk for rapportering og ettergåelse av interne prosesser for å oppfylle de nye kravene som loven stiller til organisasjonen. Det er dette en compliance-anvarlig i bedriften er nødt til å sørge for at er til stede.
Aktsomhetsvurderinger stiller også høyere krav til selve prosessen omkring rapportering, og det er derfor viktig at en får på plass nye rutiner som fungerer for selskapets allerede eksisterende arbeidsmodell. For en bedrift er ikke god rapportering lenger bare et fyndord å smykke seg med når en oppfyller kravene til dokumentasjon, men en nødvendighet for god virksomhetspraksis.
